Brenner det et blått lys for NATO slik vi kjenner det?

I lang tid har Russland, under Putins ledelse, ført en målrettet propaganda- og informasjonskrig mot Vesten. Målet har vært tydelig, nemlig å splitte Europa, svekke tilliten til USA og undergrave NATO som sikkerhetspolitisk bærebjelke. Gjennom propaganda, desinformasjon og strategisk retorikk har Kreml forsøkt å så tvil om alliansens samhold og USAs vilje til å stå ved sine forpliktelser.

Dette er noe jeg skrevet om tidligere, da jeg mener det er alvorlig for oss. Ikke fordi Russland er sofistikert i propagandaen, men fordi det har sett ut til at Vesten og Europe har undervurdert effekten av den, og samtidig overvurdert egen motstandskraft.

Det som gjør situasjonen langt mer alvorlig i dag, er at USA selv ser ut til å bidra sterkt til akkurat den utviklingen Putin ønsker seg.

Når Donald Trump velger å gå til åpen konflikt med europeiske allierte og NATO, og til og med antyder amerikansk kontroll over Grønland, er det ikke lenger de russiske narrativer alene som undergraver vestlig samhold. Da er det handlinger og uttalelser fra USAs egen president som gjør jobben for Putin.

For Kreml er dette strategisk gull.

Russland har i årevis hevdet at USA er en upålitelig partner, at NATO i realiteten er et instrument for amerikanske egeninteresser, og at Europa står alene når det virkelig gjelder. Når slike påstander nå får gjenklang i amerikansk politikk, svekkes NATOs troverdighet langt mer effektivt enn gjennom noen russisk påvirkningskampanje.

Grønland er i denne sammenheng mer enn et arktisk territorium. Det blir et symbol på vestlig respekt for suverenitet, forpliktende allianser og felles sikkerhet. Dersom USA skulle gjøre alvor av å presse frem kontroll over Grønland, mot viljen til et NATO-land og en nær alliert, vil det være et fundamentalt brudd med prinsippene alliansen er bygget på.

Da må det stilles et ubehagelig, men nødvendig spørsmål. Hva er den videre verdien av NATOs sikkerhetsgarantier dersom den sterkeste aktøren i alliansen selv undergraver dem, overfor en nær alliert?

Dette bringer oss tilbake til et poeng som ikke lenger kan ignoreres. Europa og Norge, må ta et langt større ansvar for egen sikkerhet.

Jeg har tidligere argumentert for at Norge reelt må trappe opp eget forsvar. At Europa må knytte seg tettere sammen politisk og sikkerhetspolitisk. At Norge må knytte seg tettere sammen med EU. Og at europeiske NATO-land må være forberedt på at USA ikke alltid vil være stabil, forutsigbar og samlende.

Denne utviklingen betyr ikke nødvendigvis slutten på NATO. Men den betyr slutten på forestillingen om at NATO slik vi kjenner det, er en evigvarig stabil konstant. Alliansen overlever bare dersom Europa er villig til å ta et langt større ansvar både militært, politisk og strategisk.

Putins mål har aldri vært å vinne gjennom en direkte militær konfrontasjon med NATO. Målet har vært å gjøre alliansen politisk splittet, strategisk usikker og handlingslammet.

Dersom dette nå skjer fordi lederen av den største garantisten for alliansens avskrekking og styrke selv bidrar til splittelsen, er det trist, alvorlig og bekymringsfullt.